Bokanmeldelse av boka Drømme og støv av Jacob Mathiassen

I Bygningsarbeideren nr 2, 2019 har Jonas Bals anmeldt boka Drømme og støv av Jacob Mathiassen. Vi gjengir anmeldelsen her også. Mathiassen har tidligere gitt ut bøkene "Betong. Historier fra brakka" og Kampladser", som på ulikt vis handler om hans liv som betongarbeider på københavnske byggeplasser. Han har også skrevet flere rapporter om innsatsen For å organisere utenlandske kolleger på Metrocity-prosjektet i København, på vegne av Fellesforbundets søsterforbund 3F. I alle disse bøkene og rapportene trekker Jacob veksler på sine erfaringer som bygningsarbeider og fagforeningsmann, noe som gjør dem til nyttig og inspirerende lesning. Danmark og Norge er tross alt nokså like land, akkurat som skriftspråkene våre er. Og i byggebransjen sliter vi med mange av de samme problemen og utfordringene.

Jonas Bals avslutter bokanmeldelsen slik: Om du interesserer deg for arbeiderbevegelsens viktige veivalg i årene som kommer, og for hvordan man kan organisere tilreisende arbeidere, anbefales Jacobs bok på det varmeste.

Her er bokanmeldelsen:

Jakob Mathiassen har tidligere gitt ut bøkene «Betong. Historier fra brakka» og «Kamppladser», som på ulikt vis handler om hans liv som betongarbeider på københavnske byggeplasser. Han har også skrevet flere rapporter om innsatsen for å organisere utenlandske kollegaer på Metrocity-prosjektet i Københvan, på vegne av Fellesforbundets danske søsterforbund 3F. I alle disse bøkene og rapportene trekker Jakob veksler på sine egne erfaringer som bygningsarbeider og fagforeningsmann, noe som gjør dem til nyttig og inspirerende lesning. Danmark og Norge er tross alt nokså like land, akkurat som skriftspråkene våre er. Og i byggebransjen sliter vi med mange av de samme problemene og utfordringene.

Dette er temaet for Jakobs siste bok. Den heter «Drømme og støv. Hvorfor arbejderbevægelsen skal være global som globaliseringen,» og åpner med en historie fra en blokade han var med på utenfor byggeplassen ved den Kongelige Mynt på Amager i 2008. Det polske firmaet Gitek var hovedentreprenør, og nektet å undertegne tariffavtale. Slik tradisjonen ofte foreskriver i den danske arbeidslivsmodellen, svarte fagforeninga da med å opprette en blokade mot plassen.

Firmaet hadde imidlertid den arbeidskraften de trengte, og fikk smuglet inn både arbeidere og materialer. I boka si beskriver Jakob ukene som fulgte som «en beleiring, lik en middelalderhær rundt en borg». På denne tida hadde finanskrisa rammet byggenæringen hardt, og det var høy arbeidsløshet i byggfagene. Konflikten på den Kongelige Mynt handlet derfor ikke lenger om abstrakte størrelser som «fri bevegelighet» eller «globalisering», men om hvem som skulle kunne forsørge sin familie ved å jobbe i landet.

Jakob selv hadde jobb som betongarbeider på et annet prosjekt, men han visste at det kunne vært ham som sto arbeidsløs utenfor porten. Derfor brukte han adskillige dager av sommerferien sin på å stå blokadevakt sammen med arbeidsløse kollegaer. En dag han sto vakt ved en av bakveiene inn til byggeplassen, holdt det på å gå galt. Fire polske arbeidere kom ut, og gjorde klart for kjøre inn materialer bakveien. «Som ved en fælles usagt aftale, begyndte vi alle at nærme os polakkerne. Uden at nogen havde nået at sige noget, var vi blevet enige om ikke lade dem bryde blokaden uden kamp», skriver Jakob. «Vi rørte dem ikke fysisk, men vi pustede os op og gik langsomt tættere og tættere ind på livet af dem. På den måde forsøgte vi at presse dem psykisk til at opgive deres forehavende. Det var tydeligt at polakkerne følte sig pressede, den del af planen virkede i hvert fald», skriver Jakob.

«Jeg gik tættere på en af dem, en midelaldrende mand. Han lignede en familiefar, men blikket i hans øjne viste at han var en familiefar, med ryggen mod muren. Netop som jeg kom helt tæt på ham, trak han en hammer frem af jakken og viste den lidt diskret til mig. Vi kunne ikke tale sammen om hvad den hammer skulle bruges til, men for mig var beskeden ikke til at tage fejl af. Han sagde: ”Jeg er klar til at bruge den her!” og adrenalinet begyndte at løbe ud i blodet.»

Jakob ble redd, og gikk til en bruskasse de hadde stående, og fylte lommene med flasker. Den eldre mureren han var sammen med tok ansvar: Fagforeninga der han satt i styret hadde besluttet at blokaden ikke måtte utvikle seg til håndgemeng.

«- Hey Jakob, læg dem der tilbage igen.

- Gu vil jeg ej, så du ikke den hammer?

- Jo, men vi skal ikke slås med dem.

- Jeg vil heller ikke slås, men hvis de bruger våben, så vil jeg ikke stå med tomme hænder!»

Dessverre fikk Jakob støtte fra de to unge murerlærlingene som var med. «Den ældre murer, var stemt ned af os unge brusehoveder, og der var optræk til krig, ved bagindgangen til den kongelige mønt, den sensommers eftermiddag, i 2008».

Men konfrontasjonen uteble – bilen kom aldri. «Jeg har siden tænkt over denne situation mange gange», skriver Jakob. Jeg var og er socialist, og jeg opfattede ikke den polske familiefar med hammeren som mine fjende. Jeg så ham som en kollega, der var blevet tvunget til at forlade sin familie for at finde arbejde. Alligevel stod vi den dag over for hinanden med hver vores våben i hånden!

Hvor mange gange i verdenshistorien har denne historie udspillet sig? Hvor mange ganger har vi stået overfor hinanden med våben i hænderne, ude af stand til at tale sammen om årsagerne til vores konflikter, vores fælles fjender, håb og fremtid?» Resultatet er blitt en bok om hvordan «arbejderklassen kan skrive en ny historie, overvinde det der skiller os og skabe en demokratisk og social globalisering».

Jakob peker på det farlige i at høyrenasjonalismen i stigende grad svarer på reelle utfordringer for mange arbeidsfolk. Dette er noe nytt, som arbeiderbevegelsen må ta på alvor. Høyrenasjonalismens program om å forsvare «ett folk, én kultur, én nasjon» mot trusler utenfra var i mange tiår rettet mot arbeiderbevegelsen selv, gjerne slått i hartkorn med «jødene», «kulturmarxistene» eller andre rasistiske konspirasjonsteorier. Arbeiderbevegelsen, de reisende agitatorene, sosialismen, sosialdemokratiet og bolsjevismen – det var høyresidas primære fiendebilde. Og de sto steilt imot arbeiderklassens krav om høyere lønn og politiske rettigheter.

Arbeiderklassens oppslutning om disse kreftene var tilsvarende lav. Men etter at globaliseringen skjøt fart etter murens fall endret dette seg. Mer og mer er det blitt et sammenfall mellom hva de høyrenasjonale oppfatter som en trussel, og det som faktisk truer arbeiderklassen, skriver Jakob:

  • Innvandring: Selv om arbeidsfolk flest ikke er veldig opptatt av monokultur, kan de oppleve et press mot lønns- og arbeidsforhold, forandrede bomiljøer, utrygghet – og ikke helt uten grunn sette dette i forbindelse med innvandring.
  • Overnasjonale avtaler: Arbeiderbevegelsen har alltid sett det som i vår interesse å skape fred, forutsigbarhet og stabilitet, men mange frihandelsavtaler de siste tiårene har mer og mer handlet om å sikre fri flyt og forhindre nasjonalstatene i å beskytte seg mot negative konsekvenser av denne frie flyten.
  • De høyrenasjonale har ingen skrupler med å sette nasjonale hensyn foran alle andre hensyn, og kan gi uttrykk for et uforbeholdent nasjonalistisk forsvar mot andre lands arbeiderklasser. Det kan skape en ny politisk allianse, slik vi ser i mange land rundt oss nå.

I EU/EØS-området arbeider nå 17 millioner mennesker i et annet land enn der de har statsborgerskap. Det kunne vært en kime til vekst, velstand og solidaritet på tvers av grensene. Men det krever politisk kontroll og sterke fagforeninger. Så lenge vi ikke har det, blir ikke slagordet «Arbeidere i alle land, foren dere» – men «arbeidere i alle land, konkurrér med hverandre».

Fagbevegelsens hovedoppgave er nettopp å overvinne denne konkurransesituasjonen, og gjøre konkurrenter til kollegaer og fagforeningskamerater, som sammen er enige om det våre svenske fagforeningskamerater kaller det «faglige løftet»: "Vi lovar och försäkrar att aldrig någonsin, under några omständigheter, arbeta på sämre villkor eller till lägre lön än det vi nu lovat varandra. Vi lovar varandra detta i den djupa insikten om att om vi alla håller detta löfte så måste arbetsgivaren uppfylla våra krav."

Den siste delen av Jakobs bok handler om nettopp dette. Ved å trekke veksler på egne erfaringer og se hvordan fagforeninger i andre europeiske land jobber, viser han at fagforeningene kan lykkes med å organisere selv de som er utstasjonerte og på midlertidig opphold – men at det krever ressurser og en vilje til å prioritere. Her har han mange gode eksempler blant annet fra sveitsisk fagbevegelse, men også fra nye forsøk på å organisere arbeidere på tvers av grensene innenfor det samme selskapet – som hos fagforeningsknuseren Amazon.

Om du interesserer deg for arbeiderbevegelsens viktige veivalg i årene som kommer, og for hvordan man kan organisere tilreisende arbeidere, anbefales Jakobs bok på det varmeste.

Jakob Mathiassen:

Drømme og støv

Solidaritet Forlag (Danmark)

BOKANMELDELSEN FINNER DU OGSÅ HER