Ønsker NHO en polsk underklasse?

En byggmester fra Tønsberg er dette året blitt kjent for å innlosjere polske arbeidere i brannfeller, sparke dem ut av landet ved minste tegn på motstand, og for å systematisk overarbeide og underbetale dem. Slikt er lett å ta avstand fra. Harald Langemyhr, som inntil nylig var medlem av NHO, forretningspartner med Nøtterøy-ordføreren og fast leverandør til skipsreder John Fredriksen, står for øyeblikket uten venner.

 

Men polske arbeidsinnvandrere i Norge har langt alvorligere problemer enn Langemyhr. Den alvorligste trusselen kommer fra NHO. NHO ønsker nemlig færre virkemidler mot sosial dumping, og arbeider aktivt mot det de selv liker å kalle ”et seriøst arbeidsliv.” Her skal vi gi noen få eksempler:

 

Minstelønn eller sultelønn?

Å gjøre tariffavtalene gyldige for alle, organiserte som organiserte, utenlandske som norske arbeidere, har vært det viktigste enkeltgrepet i kampen mot sosial dumping i byggebransjen. Da vi fikk vedtak om dette, skjedde det fordi arbeidsgiverne i bransjen var delt i sitt syn – mange byggmestere støttet fagbevegelsen, selv om NHO var imot. I andre bransjer har imidlertid NHO klart å forhindre allmenngjøring av tariffavtalene. I lang tid har de trenert vedtak, både i skips- og verftsindustrien, og på elektro-området. Begge er bransjer hvor systematisk sosial dumping er godt dokumentert. NHOs bransjeorganisasjon Norsk Teknologi har dessuten klaget allmenngjøringsloven inn for EFTAs overvåkningsorgan i Brussel, ESA. I deres klage er en viktig del av begrunnelsen at allmenngjøring gir utenlandske arbeidere for høy lønn i forhold til hva som er ”nødvendig.” Selv angir de ei minstelønn på omkring 88 kroner som tilstrekkelig – hva vi andre vil kalle ei sultelønn.

 

Et seriøst arbeidsliv?

En annen bransjeorganisasjon i NHO, Byggenæringens Landsforening, har nylig gått god for allmenngjøring på byggeplasser – men bare dersom man fjerner så godt som alle bestemmelser. BNL vil ha slutt på at tjenestereiser, arbeidstøy og kost og losji dekkes av arbeidsgiver, de vil ha bort tariffavtalens bestemmelser om overtidsbetaling, de vil fjerne kravene til innkvartering og spise- og hvilerom, og de vil ha fjernet minstelønnssatsene for faglærte arbeidere. Med andre ord ønsker de en fullstendig forslumming av arbeidsvilkårene som skal gjelde for utenlandske arbeidere.

 

Men det stopper ikke der; NHOs målsetning er langt mer ambisiøs enn som så. I NHO-rapporten ”Yrkesdeltakelse, arbeidsinnvandring og økonomisk velferd” fra desember i fjor, kan man få et glimt av deres drømmesamfunn. Der går de inn for at arbeidsinnvandringen skal avløses av såkalt ”tidsbegrenset tjenesteimport.” Ved å ta inn folk når de trengs, og sparke dem ut den dagen det ikke lenger er behov for dem, skal norsk økonomi gjøres mer robust, og arbeidslivet enda mer ”fleksibelt.”

 

Integrering eller arbeidskraftreserve?

I vår jobb i Oslo Bygningsarbeiderforening møter vi daglig de arbeiderne som har kommet til Norge for å jobbe. Folk som arbeider lange dager med slitsomt arbeid, og som kommer til å bli en byrde for helsevesenet den dagen kroppen sier stopp. NHO ønsker øyensynlig at disse utgiftene skal tilfalle den polske, litauiske eller en hvilken som helst annen stat – bare ikke den norske. Vi vet også fra våre fagforeningskamerater at de ikke brenner etter å jobbe langt vekk fra familien, eller å jobbe så mye som mulig mens de er her. Alle de som kommer seg opp på norsk gjennomsnittslønn, ønsker å jobbe 37,5 timers uke; med norsk lønn har de råd til å jobbe mindre. Stadig flere henter også familiene sine hit, den dagen de har nok til et stabilt sted å bo. De fleste av dem oppgir nettopp de norske velferdsordningene som en grunn til at de ønsker å slå seg ned her.

 

Det er ting som dette integrering handler om. Det er slikt vi trenger mer av, dersom folk også i fremtiden skal finne veien til dette landet – noe de fleste er enige i at vi er avhengige av, dersom velferdstilbudet skal kunne opprettholdes. Og bare dersom fagbevegelsen gis gode redskaper til å slåss mot sosial dumping, kan vi forhindre at polske arbeidere blir en underklasse på det norske arbeidsmarkedet – og drar med seg de rotnorske i suget. Om vi skal få til dette, kan ikke NHOs ønsker bli virkelighet. Deres drømmesamfunn er den polske – og norske – arbeiders mareritt.

 

Julia Maliszewska og Jonas Bals arbeider som ombud for utenlandske arbeidere i Oslo Bygningsarbeiderforening.

 

Sigrun Vågeng i NHO mener dette er urimelige beskyldninger. Les svaret hennes her.


Sigrun Vågeng svarer ikke på ett eneste av de punktene NHO kritiseres for i Dagbladet 22.09: At NHO motarbeider allmenngjøring av tariffavtaler, og at de går inn for at utenlandske arbeidere skal jobbe i Norge etter bruk og kast prinsippet. I stedet bruker hun mye plass på å snakke om EUs utstasjoneringsdirektiv . Kanskje gjør hun det fordi hun ønsker å framstille fagbevegelsen som motstandere av direktivet. Det er vi ikke skriver Jonas Bals i Oslo Bygningsarbeiderforening (Dagbladet, 26.09.08). Les mer.

Sigrun Vågeng mener Jonas Bals kommer med håpløse påstander og ønsker ikke å fortsette diskusjonen på et slikt (lavt) nivå. (Dagbladet, 01.10.08).
Les innlegget her. 

Jonas Bals inviterer Sigrun Vågeng til en ukes besøk på vårt kontor. (Dagbladet 03.10.08). Les innlegget her.