Uverdige forhold i Langemyhr

 

Harald Langemyhr as - en historie fra virkeligheten
De to polakkene som har vært ansatt i Harald Langemyhr as ønsker å være anonyme. I dette intervjuet blir de kalt Adam og Roman.
 
Etter en fortvilet leting i en halv time etter den oppgitte adressen så jeg endelig lyset i tunnelen - det var Adam som kom meg i møte. Dette stedet var også nytt for Adam og Roman. I går hadde de flyttet inn til en ny leilighet. Huset er omgitt av blomstrende trær og busker. Hele stedet har atmosfære av en hyggelig idyllisk forstad med duft av syrin.
- Hvordan fant dere veien til Norge?
- En av mine kompiser arbeidet allerede i Norge. Det visste seg at firmaet Langemyhr trengte polakker. Jeg meldte meg, forteller Adam. Senere hadde de behov for flere folk og da ga jeg beskjed til Roman. Vi kjente hverandre fra Szczecin.
- Ble deres forventninger om arbeid i Norge innfridd?
- Helt fra starten av visste det seg at ingenting stemmer med det vi ble lovet - verken lønn, arbeidstid, eller boforhold, sier Adam.
- Vi måtte jobbe 10-12 timer daglig seks dager i uken. Når vi sa at etter vår arbeidsavtale skulle vi jobbe 45 timer, lo de av oss. Ingen hadde lov å være syk. Når noen var misfornøyd og kritisk, fikk han svar - du kan bare pakke sammen, det er mange som venter på din plass, sier Roman. Ingen betaling for overtid, ingen feriepenger, våre timelister var på kontoret skrevet på ”nytt”, selvfølgelig i vår disfavør.
- Det stemmer, legger Adam til. Sommeren 2007 arbeidet ca 120 personer i firmaet. Folk ble skiftet ut så fort, at jeg hadde ikke tid nok til å lære navn på de nye kollegaene. Rekrutteringen fra Polen var så godt organisert at det kom nye mennesker hele tiden. De sa opp folk samtidig som nye ble ansatt. Man var ferdig med jobben om kvelden og fikk en flybillett til Polen med avreise neste dag.
- For å unngå diskusjoner og spørsmål, sier Roman, gjorde de det slik at formannen fra byggeplassen på Sinsen sa opp folk fra byggeplassen på Økern og omvent. Når folk spurte hvorfor, så visste de det ikke. De hørte ikke til denne byggeplassen.
Adam og Roman forteller vekselvis. - Verst var det med bosted. Vi var fire menn i en konteiner på 12,5 m 2. Til å begynne med betalte vi ikke for det, men fra juli 2007 måtte vi ”gamle” betale kr 2500,- per mnd. Hver av oss. Nye folk, som kom i februar, betalte fra begynnelsen av.
- Men det var ikke bare oss som ble lurt. På byggeplassen gikk mennesker omkring som gjorde absolutt ingenting, såkalte ”statister”. Deres jobb var å være der, slik at man kunne få betalt for dem fra kommunen som var oppdragsgiveren. Det var forferdelig irriterende å se på alt dette, særlig når vi selv måtte arbeide så hardt.
Selve arbeidet var greit, men de behandlet oss med arroganse og uten respekt. Vi så nesten aldri Harald Langemyhr og hvis han en sjelden gang dukket opp så ville han ikke snakke med oss. Han sendte oss alltid til en formann. De polske ”sjefens menn” var verst. En personalansvarlig og to ledere - alle var ekstremt overivrige. Psykisk var situasjonen uutholdelig. Først arbeid i 10-12 timer og så på den samme plassen et bosted som lignet på et lite kott. Slik komfort som kjøkken, dusj og toalett var plassert i andre brakker og det måtte vi dele med flere andre. Man var overarbeidet, usikker og isolert fra et normalt liv. Det var lett å finne trøst i et glass. - Jeg er helt sikker på at hvis denne situasjonen hadde fotsatt slik enda lenger, ville jeg i dag ha hatt alkoholproblemer - sier Adam.
- Hvordan har dere opprettet kontakt med fagbevegelsen?
Roman tenker en stund. - Jeg meldte meg inn i mars 2007. Brev kom til firma, men de ga ikke posten fra fagforeningen videre til meg. Etter noen uker ringte jeg til Oslo Bygningsarbeiderforening og spurte hvorfor jeg ikke får giro for betaling av kontingent. Da visste det seg at det ble sendt, men firmaet holdt det tilbake. I mars i fjor kom Jonas Bals til oss. Jeg visste at han var fagforeningsmann, men jeg kunne ikke snakke med han fordi jeg hadde formannen stående bak ryggen min. To dager senere, sammen med Adam, reiste vi til Oslo Bygning og fortalte om forholdene i firma. Jonas og Julia sa til oss at det må være flere organiserte for å kunne lettere hjelpe oss. Jeg husker, sier Roman, at i løpet av to dager klarte jeg å overbevise ca 30 personer om å melde seg inn. Til å begynne med var det kun 6 personer av 100.
- Hvor kommer den skepsisen til fagbevegelsen fra?
- Det stammer ennå fra Polen, svarer Adam. Folk har ikke tro på redelighet og styrke til fagbevegelsen. Dessuten ender medlemskap i en fagforening både i Polen og Norge ofte med problemer eller oppsigelse.
- Hvordan ville dere beskrive hjelpen dere fikk fra Oslo Bygningsarbeiderforening?
- Denne hjelpen var veldig viktig og nødvendig. Takket være den ble ”arbeidsleiren” stengt. Arbeidstilsynet gjorde inspeksjon hos oss. Når de så hvordan vi bodde, kunne de ikke tro på det, og det var mennesker som har sett både det ene og det andre. Etter tre dager var hele byggeplassen stengt. Dessuten alle ser ut til å få det de har krav på og som de har jobbet veldig hardt for. Det gjelder også de uorganiserte. Senere kom de til meg, sier Roman, og innrømte at jeg hadde rett, at det var en ordentlig fagforening og at de vet det nå.
- Dessuten, legger Adam til, ble vi kjent med norsk arbeidsmiljølov og regler i arbeidslivet som gjelder her. Vi vet hva vi har krav på og hvordan man skal behandles.
- Hvordan skjedde det at firma Harald Langemyhr as ble førstesidestoff, tema for tv- og radioprogrammer?
-Media ble kontaktet - NRK, Aftenposten og andre aviser. Saken fikk dekning hver dag. Etterpå tok journalistene kontakt direkte med oss. Det gikk virkelig ikke en eneste dag uten at noen ringte oss og spurte om intervju. De som tok bilder av våre brakker fikk et lettere sjokk og kunne ikke tro at det går an å bo slik.
- Hvilket råd ville dere gi til andre polakker som jobber her i Norge under lignende forhold?
- Man kan ikke akseptere alt. Mange polakker som kommer hit tror at de har vunnet et lotterilodd. Selv om de ikke får det de har krav på, er det likevel mer enn det de får i Polen. De er redde for å miste jobben og derfor tillater de at noen utnytter dem. Adam og Roman er enige i at penger ikke er alt. Man kan ikke tillate at folk blir fratatt verdighet og at andre skal berike seg på deres bekostning. Av og til må man si - nei. Hvis vi ikke eier selvrespekt, blir vi ikke respektert av andre. Og til slutt det siste rådet: Det lønner seg å være organisert. For fagforeningskontingent får man en følelse av sikkerhet og en bevissthet om at hvis man får problemer på jobben så får man hjelp. Man blir ikke alene. 
 
                       
                                                                                  Elzbieta Maliszewska